regnbuepirat

 Jeg bruker mye tid på å glemme. På å prøve å glemme. Bruker tiden på å glemme samtidig som jeg bruker mye tid på å finne ut hvorfor. Ingen av delene er noe lett, og det hadde jeg heller ikke ventet meg.
"Det kommer på ingen måter å bli lett, det her." Og jeg vet ikke om jeg sier det til deg, eller meg selv. Jeg tror jeg faller på at det er til oss begge to. Det var så lett å glemme henne, å legge alt langt bak. Det blir så mye vanskeligere å få deg til å legge det bak. Til å la det bli noe svakere og svakere. Det er vanskelig nå, når vi er midt oppi det, og det kommer til å bli vanskelig i fremtiden, uansett hvordan den blir. Du vet hvordan jeg vil den skal bli. Jeg vil den skal være fylt med oss to, og alt vi er og kommer til å bli. "Det er vanskelig å se den klart nå, men jeg tror, håper og føler at den er der. Jeg ser oss to."

Og ordene mine sitter fast også. Jeg forstår, men ennå ikke helt. Det er metafor på metafor om de lange veiene som blir kortere om vi bare klarer å gå dem nok ganger. Om begge vil. Det er hypoteser om det verst tenkelige, en svimlende og kvalmende tanketur som jeg vil av, men jeg vet at den må fullføres, for det er også hypotesen og håpet om det fine, vakre og lyse som vi har muligheten til å bygge videre på. "Men det kommer til å bli vanskelig."

Jeg sier dette til henne mens jeg danser. En sakte vals i melankoli og et tankevev det er vanskelig å holde balansen i. Jeg danser rundt henne, nesten gjennomsiktig, nesten usynlig, og jeg hvisker repetativt all min anger og sorg i håp om at hun skal se meg, danse med meg. I bare noen sekunder. Bare på den måten som bare hun klarer å danse på. Med meg. Jeg hvisker om blomstene og parken, om stillheten som før bare kunne være stillhet, men som nå er en pause; et vondt pusterom, på videre stillhet om ingen av oss klarer å finne ordene snart. Jeg hvisker at vi har all verdens tid, hvisker det rett bak øret mot nakken hennes, så hun skvetter til og automatisk smiler. Så går jeg tre skritt tilbake, veldig sakte og usynlig, veldig på tærne og nesten som en ballerina. Jeg står med inhaleringen på vent noen sekunder, fordi så mye avhenger av dette øyeblikket. Men det er for sent å vente, og jeg møter øynene hennes. Jeg er veldig naken og plutselig veldig synlig for henne, og jeg trykker på start. Inhalerer med mer kraft og følelser enn noe menneske noensinne har gjort, spenner alle muskler fra tærne til solar plexus til nakken...vent, og jeg gjør meg klar til å rope.

Dette er et år gammelt. Om seks dager er det et år siden jeg skrev dette til henne. I dag står jeg for de samme ordene. Like mye, like intenst og like ekte. Det er vanskelig å forklare, og det er vanskelig å overbevise. Men det er sannheten, og det er til den jeg elsker. Hvert eneste ord. Og når de nye ordene klarer å roe seg ned i hodet og i hjertet, så skal hun få dem også, og de neste og de etter de neste, og alle alle alle ord er hennes fordi hun er så mye mer enn jeg har klart å se, hun er alt og så mye mer.

I'm thinking about how I just want to open up
And give and give and give
And it's ok for you to care
Cause I can feel you in the air
And while you wonder "how's this gonna end?"
I only want it to begin

Dette er et år gammelt, og du får det igjen og igjen til du forstår at det er dette jeg vil. I mellomtiden leter jeg etter grunner og måter å forklare, måter å få deg til å se på meg uten å se fortiden, måter å avslutte og begynne på. Men dette får du nå:

Og når jeg sier 'for resten av livet', så mener jeg ikke bare denne sommeren, eller neste sommer. Det er ikke bare et tomt løfte, for jeg har fått så mange av dem. Det er et håp om så mange år, så mange sene sommernetter, utallige gåturer, utallige filmer vi skal se sammen, og turer vi skal gå sammen, opplevelser vi skal dele, at vi nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. Men vi har minnene, og vi har bilder, og vi har så mange forskjellige måter å le på til de forskjellige bildene. Vi har en evighet av oss i fremtiden.

 

    Og når jeg sier at jeg ikke klarer å male deg, eller tegne deg, er det ingen annen grunn til at du er umulig å fange. Og det er ingen annen enn deg jeg vil prøve å fange. Og om jeg klarer det som er umulig, så vil jeg slippe deg løs igjen, fordi det er bare da du er helt fantastisk.
Du er fantastisk når du ler mot meg, og det er ubeskrivelig når du kysser meg, fordi kroppen min har aldri kjent så mye omsorg før. Du kysser meg med hjertet ditt, og du kysser med leppene dine som jeg vil skal kysse meg til jeg ikke orker telle lenger.

 

    Jeg vil at du skal kle av meg til det ikke er flere plagg igjen. Og da vil jeg at du skal kle av meg nysgjerrigheten min, at du skal kle av meg alt som gjør meg forlegen, og alt som gjør at jeg ikke kan være meg selv. Så vil jeg at du skal kle av meg kjærligheten min. Og at du skal ta den på deg, fordi den passer deg så perfekt. Jeg vil at du skal kle av meg alt jeg er redd for, og så kaste det hvor jeg aldri kan finne det igjen. Så vil jeg at du skal holde de vakre hendene dine om ansiktet mitt og si at jeg ikke har noe å være redd for. Etter det vil jeg kle av deg. Jeg vil ta av deg sommerkjolen din, så vil jeg smile av at du er naken under. Etter det vil jeg smile av hvor vakker du er. Så vil jeg kle av deg alt du er redd for. Alt du tviler på, og alt du ikke vet om du kan. Så vil jeg legge deg ned, og si at du kan alt, og det ikke er lov å tvile i dette rommet. Fordi vi er fantastiske, og det er ikke tvil om det.

    Så vil jeg be deg om å kle av kjærligheten min, så jeg kan kle av kjærligheten din, så vi kan være nakne sammen igjen. Fordi kjærligheten ligger rundt oss uansett, og det er en klisjé vi godt kan kle på oss i morgen tidlig. 31.januar 2009.

Tenk at vi kan tillate forsinkelser på denne måten. At det som i går var så overskyet og gjemt i dag er bokstavelig talt stjerneklart. Jeg ser etter forsinkelser og etter fortiden; gårsdagen. Som jeg ofte ser etter. Det er vanskelig å definere hvordan den så ut når minnene blir vagere for minuttene som går.

Jeg har et nytt bilde å tegne etter. Jeg har negativer og svart hvitt og det er en person for mye der, som jeg har ingenting å gjøre med. Blyanten ligger i hånden som er urørlig og kald, følelsen er borte og bevegelsene flyter ikke lenger; de hakker og skjelver og venter på å få avslutte. Kanskje det er fortiden som sier takk for seg, og hei fremtid nå må vi komme igang for jeg er rastløs og spent; higende etter viten, begjærlig og ung.

her oppe er luften litt tynnere. det kjenns når inhalering og ekshalering bytter på. her oppe ser vi bygget på andre siden bøye seg langsomt og higende mot veien, og det er kanskje bare hundre år til det ligger over tilfeldig forbipasserende. her oppe er jeg en del av planen og hun er den som sitter med blyanten og smilet og morgentufsene i håret, og jeg lurer på hvorfor jeg noen gang ville sette det på spill. her oppe spionerer vi på maur. tusentalls maur går forbi oss uten å vite at vi observerer og stjeler deler av deres liv. deler av tiden de bruker i kvadratene vi følger dem. kanskje bare to meter, egentlig. her oppe er det rød te med honning og det er setninger som avbrytes av kyss og det ka

Et melankoli av et tankevev. En friksjon av de uante dimensjoner. En underliggende utløsning. En fortid, nåtid og fremtid, og alle epokene imellom. Det er stenene fra skoen som nå ligger som stener på vårt stuegulv. Det er en distanse i flere retninger, et strikk som strekkes og slippes fra den ene distansen til den andre. Det er de tallene i søvnløsheten, utregningen av noe større som er borte i de første lysstrålene om morgenen. Det er vondt som gjør verre, men det er den utløsningen som først må ha den følelsen for å bli bedre.
Det er det hjertet mitt, den muskelen som jobber for å holde liv i kroppen min, den iherdigheten og selvsikkerheten det pumper blod rundt i alle millimetre av skallet. Det er den usikkerheten som ligger i illusjonen av at hjertet rommer alle følelsene mine, og det er den sikkerheten at den hvertfall rommer henne. Hun som våkner og sovner med silhuetten av meg. Hun som jeg ønsker å brette meg ut til som et hvitt og strukket laken; hvitt med svarte bokstaver om alt alt alt. Hun som jeg ønsker å pakke inn i hvit og svart kjærlighet, som jeg ønsker å pakke inn i alle verdens farger; særlig de vi ikke har oppfunnet ennå.