mellom to planeter i solsystemets barndom.
"Det kommer på ingen måter å bli lett, det her." Og jeg vet ikke om jeg sier det til deg, eller meg selv. Jeg tror jeg faller på at det er til oss begge to. Det var så lett å glemme henne, å legge alt langt bak. Det blir så mye vanskeligere å få deg til å legge det bak. Til å la det bli noe svakere og svakere. Det er vanskelig nå, når vi er midt oppi det, og det kommer til å bli vanskelig i fremtiden, uansett hvordan den blir. Du vet hvordan jeg vil den skal bli. Jeg vil den skal være fylt med oss to, og alt vi er og kommer til å bli. "Det er vanskelig å se den klart nå, men jeg tror, håper og føler at den er der. Jeg ser oss to."
Og ordene mine sitter fast også. Jeg forstår, men ennå ikke helt. Det er metafor på metafor om de lange veiene som blir kortere om vi bare klarer å gå dem nok ganger. Om begge vil. Det er hypoteser om det verst tenkelige, en svimlende og kvalmende tanketur som jeg vil av, men jeg vet at den må fullføres, for det er også hypotesen og håpet om det fine, vakre og lyse som vi har muligheten til å bygge videre på. "Men det kommer til å bli vanskelig."
Jeg sier dette til henne mens jeg danser. En sakte vals i melankoli og et tankevev det er vanskelig å holde balansen i. Jeg danser rundt henne, nesten gjennomsiktig, nesten usynlig, og jeg hvisker repetativt all min anger og sorg i håp om at hun skal se meg, danse med meg. I bare noen sekunder. Bare på den måten som bare hun klarer å danse på. Med meg. Jeg hvisker om blomstene og parken, om stillheten som før bare kunne være stillhet, men som nå er en pause; et vondt pusterom, på videre stillhet om ingen av oss klarer å finne ordene snart. Jeg hvisker at vi har all verdens tid, hvisker det rett bak øret mot nakken hennes, så hun skvetter til og automatisk smiler. Så går jeg tre skritt tilbake, veldig sakte og usynlig, veldig på tærne og nesten som en ballerina. Jeg står med inhaleringen på vent noen sekunder, fordi så mye avhenger av dette øyeblikket. Men det er for sent å vente, og jeg møter øynene hennes. Jeg er veldig naken og plutselig veldig synlig for henne, og jeg trykker på start. Inhalerer med mer kraft og følelser enn noe menneske noensinne har gjort, spenner alle muskler fra tærne til solar plexus til nakken...vent, og jeg gjør meg klar til å rope.






